Jeg visste at det var lenge siden jeg var vanlig. Om jeg har vært «vanlig». Jeg hadde i alle fall et mer normalt kosthold før jeg ble anoreksisyk. Her om dagen, tok jeg meg selv i å ha glemt. Glemt det helt alminnelige.
Jeg husker ikke konsistensen på brød. Hvordan et stykke brød kjennes i munnen. Jeg husker ikke smaken av brød, verken grovt eller fint, loff eller flerkorn. Jeg vet ikke lenger hvordan det var å tygge min skive. Jeg er på en annen side.
Kanskje skal man ikke bli så overrasket eller skuffet i det hele tatt over at noe det er rundt tjue år siden man sist satte tennene i, har gått litt ut av hukommelsen. Kanskje er det heller ikke så nøye, den tid da, en annen tid nå, og det viktigste er vel at man overlever – enten det er med brød, kjøtt, melk og poteter eller med alternativ mer klinisk ernæring.
Men likevel vekket det en tanke i meg. Eller følelse. Fordi brød er noe de fleste her til lands er vokst opp med, og har med seg livet ut kanskje, på ene eller andre måten. Jeg kan føle meg som en error der jeg prøver å sitte med andre ved bordet. Er jeg der – egentlig?
aspergerinformator.com 