Vi snakker ofte om dyr som venner og familiemedlemmer. Vi er sammen med dem mye, vi gir dem mat og omsorg, kjærlighet og kanskje til og med bursdags- eller julegaver. I dag har jeg sett det spire omkring der asken fra hunden min ligger. Forglemmegei, og jeg glemmer aldri. Selv i dag gjør hun meg glad, som en blå blomst.
Noen med autisme synes det kan være enklere å forholde seg til dyr enn mennesker, og kan knytte viktige bånd nettopp til et kjæledyr. Man kan vise empati, uten nødvendigvis å måtte si så mange ord, og man kan få kjærlighet tilbake fra dyret – uten å måtte svare på spørsmål.
Siden jeg tolker litt bokstavlig noen ganger, fikk jeg en litt morsom assosiasjon i hodet. Samtidig som jeg har gitt mange gaver opp igjennom til hundene jeg har hatt, har jeg også fått gaver med hundens navn på merkelappen – ordnet fra mamma, pappa osv. Det har føltes fint, litt som at hunden også får vist gjennom noe konkret – som gode skinnvotter så vi kunne gå tur sammen på kalde vinterdager.
Men så tenkte jeg litt da, på det helt faktiske. Det dyret noen ganger fikser selv. Da tenkte jeg på katteeierne, som plutselig får en gave på senga – som en mus eller rotte, kattens stolte storfangst. Jeg humret litt, inni meg. Så ser jeg nettopp sjarmen i det også, det er det det handler om, å finne den selv i det som kanskje kjennes litt ekkelt. Dyret vil jo nettopp vise fram noe som er viktig for seg, som individ, og dele med oss. Vi lever som familier i symbiose.
aspergerinformator.com 