Gjenvunnet: Resirkulert, myk

Noen ganger er gjenvinning skikkelig fint. Å kunne bruke noe om igjen.

Jeg har vunnet tilbake noe av det andre kanskje har kunnet gjøre alle sine år etter det hjelpeløse bleiestadiet. Denne helgen har jeg fått se at det som har vært og funket før, kan gjøre og være godt igjen – selv om det ikke var mulig for meg i mange år.

Her er jeg, igjen. På en god plass med mine nærmeste, på overnatting et sted jeg ikke har sovet over siden 2011.

Livet kan ta tid å endre. Eller også å komme tilbake til. Mye er også likt den tiden hvor jeg ikke kunne få oppleve så mye, og kan kanskje aldri funke «normalt». Men man kan lage en ny normal. Og nyte! Innlegget fortsetter under bildet, tatt utenfor jobben min denne uken – også et tegn på det som er mulig å mestre ved å gi seg selv nye sjanser – til å leve.

Under beina er det fast grunn. Utsikten smiler mellom fjella, jeg ikke trenger å flytte dem. Jeg møter ikke fjellveggen. Jeg kan lene meg mot myk mose. Se krøllete ull. Telle sauene. Sove. Drømme. Og mest – våkne og kjenne, at det er godt. Å være sammen. Jeg kan skrive. Jeg kan knipse et og annet bilde, selv om jeg ikke kan holde kameraet oppe så lenge om gangen ser jeg lys. Jeg fanger det gode med passe lang lukkertid.

Disse våkne timene har jeg kunnet jobbe på tekstene mine. Jeg har kunnet dele opplevelser, snakke sammen med «mine», nå har vi det litt bra ikke sant? Det er helt sant for meg. Å få skrive og å få lese på en nærmest en litterær ferie!

Jeg tar et oversiktsbildet, skrur på fokusen og finner meg. I en drøm, likevel helt reell, jordnær, naturlig, god. Det fineste er kanskje at den er nær, nedpå – ekte og mulig å kjenne. Jeg er myk i kantene, rolig også litt på innsiden.

Grunnleggende klarer jeg ikke store omveltninger – sånn er det også her. Men jeg kan stå godt i denne, uten å verken falle i grus eller å miste bakkekontakten selv nesten tusen meter over havet. Jeg smiler. Jeg får være fullt ut og flygende glad. I min doserte mengde. Jeg vil rope det til ulvene i skogene, fjellene som strekker seg, de frie fuglene. De vil kvitre deg den fineste fuglesangen. Kan du høre gjennom vinduet ditt?