Jeg tenker på pårørende, i tykt og tynt. Min nærmeste familie. Som er her. Alltid vært her. Og jeg tror ikke de går. Fra meg, altså, som et valg. Vi holder ut, det vonde, det gale og får oppleve det fine. Sammen. Jeg håper for framtiden, i livet vi har.
Jeg har likevel noen minner. Som jeg kunne ønske de ikke hadde måttet ha i bagasjen sin, rundt det som er meg. Jeg håper at de ikke husker alt like godt som meg. For eksempel, tidlig i anoreksien, da jeg lot måltidet som stod mellom oss gjøre at jeg returnerte til sykehuset, i stedet for å være sammen, spise det som måtte til og ha noen fine timer etterpå.
Eller de utallige gangene vi snakket i telefonen, mens jeg var veldig dårlig, og jeg uten noen tydelig grunn for mamma, for pappa, for tante, kastet telefonen i gulvet. Jeg drepte mange DORO trådløse telefoner de årene. Jeg var et sted vi ikke kunne ha mobil, og vi fikk låne en slik fasttelefon. Å ødelegge den ble fast utløsing av ordene jeg ikke klarte å si. Om noe som helst. For andre, var reaksjonen min nærmest ut av det blå.
En drept telefon. En tapt dialog. Ubesvarte, velmenende spørsmål. Mennesker som ville meg mest godt av alt.
Jeg tenker på all uroen. Jeg tenker på konstant beredskap, hjertebank. Om jeg et øyeblikk ikke svarer på en sms, fordi det helt enkelt kan betyr: H har skadet seg. Ha har tatt overdose av medisiner. H…
Her er jeg. Nå. I at det stort sett går. Å overleve. Og at jeg setter pris på dagene vi har sammen.
Det er også utallige minner som ikke jeg har stått for. De som har kommet fordi jeg har vært så syk. Traumatiske opplevelser som sitter i meg i dag.
Jeg kjenner på en sorg. Jeg kjenner på en glede. Over at vi tross alt fortsatt er til stede.
aspergerinformator.com 