Livet går sin skjeve gang. Noen ganger er det opptur, andre ganger er det noe som faller sammen. Kanskje hele meg selv. Eller relasjoner som er viktige. Jeg prøver å stå sammen i det som er felles, klare meg i samspillet, selv om jeg ikke er god til alt. Ikke engang på å leve.
Men jeg lever. Mye nettopp pga av de jeg er glad i og som jeg ønsker å leve med. Vi har klart oss – i dag er jeg akkurat trettini og et halvt år gammel! Om et halvt år, har jeg rundt tall. Større enn noen våget å håpe, tro, for få år siden. Er jeg, et under på jorda? Hehe, kanskje ikke akkurat, men å bygge bro og komme seg over er viktig nok. Livet handler litt om å sette pris på det som går bra midt i alt. Det har nå godt bra nok til at vi er her fortsatt. Jeg tror jeg kan si at akkurat nå er det tross alt verdt det. Å stå i det, i gode og onde dager, bestå.
Så får vi ta en dag av gangen og se hvor lenge og hvor hen det bærer. Den som lever får se, kan jeg skrive litt humoristisk. Jeg smiler – til deg. Feirer vi meg, livet, oss ilag litt i dag?
aspergerinformator.com 