Jeg er ikke særlig bevandret – i kjærlighetslivet. Men jeg elsker. Det vil jeg si, jeg elsker så man kan ta av seg hatten over alle de sterke følelsene mine, som kanskje manifesterer seg i gjenstander, ord og gaver. Alt som kan vise at jeg er glad i noen, at jeg ser dem, det med å finne ting som reflekterer det som er dem for meg.
Men – selvsagt er det mange andre ting enn det jeg får vist, som egentlig er viktig. Og som jeg sikkert setter skikkelig pris på! Det er bare det at for meg, kan følelser være store og overveldende. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal regulere og finne balanseganger. Innlegget fortsetter under bildet der jeg syns motivet var så inspirerende at jeg fikk lyst til å skrive om dette med kjærlighet i dag.
Det handler om søke respekt, forståelse og kjærlighet. Det handler om å ha håp, om å dømme og om å fri. Fri til noen som vil like meg, som den jeg er. Også når jeg ikke er fri, verken i følelser eller rutiner eller ord. Jeg er litt kantete, litt rigid, det skal så lite til å vippe meg av pinnen. Jeg er så usikker i det sosiale, jeg mister lett rett kurs. Jeg famler rundt. Jeg kan falle sammen, samtidig som jeg titter opp fra en posisjon på kne der jeg med store, sårbare øyne spør: Vil du gifte deg med meg?
Det trenger ikke være snakk om ekteskap, ikke en gang tror jeg at jeg får meg noen kjæreste. Men jeg trenger å bli elsket. Som den jeg er. Og det tror jeg at jeg er også – jeg har familie som er glad i meg. Jeg kan få de til å smile, bare ved å være til på mitt vis. Og jeg har venner, som setter pris på meg, om enn kontakten vår er annerledes enn for venner flest. Litt sjeldnere, liksom og ofte mest med digitale, tekstlige meldinger – jeg har ikke så ofte besøk og fysiske «treff».
Likevel tror jeg at jeg finnes for dem, for deg? Det setter jeg et hjerte ved.
aspergerinformator.com 