Helga er over. Sommerferien for enda flere. Det er snart en ny skolevår for mange. Altså, ikke vår – men en begynnelse! På den måten «vår», mer enn høst. Og jeg tror jeg vil prøve å tenke det nå, at når noe ender, er det noe godt som skal starte eller bestå. Som hverdagene med jobben, med skrivingen, med menneskene jeg kjenner og stoler på. (Innlegget fortsetter under bildet).
Noen blir litt dystre når blå himmel varer i mindre tid og døgnet blir «kortere» med mørkere ettermiddager, kvelder, lange vinternetter etterhvert. Jeg kan også kjenne på at jeg blir litt redd om høsten, redd for tiden som har gått. Jeg vil holde fast, ikke la livet liksom glippe. Jeg burde vel kanskje rukket mer – enn man kan rekke. Jeg er jo umenneskelig, på en måte. Er jeg ikke? Når jeg er en som ingen kan forstå. Er det et utenforskap, er det noe å lukke inne? Inni alt dette, drukner jeg med vonde tanker noen ganger og står med et speilbildet som knuser framfor meg og renner ut i vann. (Innlegget fortsetter under bildet).
I vannet finner jeg meg igjen. Eller var det kunsten jeg fant. Jeg ser andre bilder enn meg. Jeg finner mening i å se og kunne gjengi – et skaperverk. Var det hverdagsliv laga, i det minste? Jeg kjenner jeg er glad for det enkle som gir magi, noe å holde fast i – til litt evig tid? For det er det jeg trenger for å ikke bli livredd: å vite at ikke alt plutselig slutter. Jeg trenger et lengre perspektiv, at noe er til å stole på – framover. Er vi i samme båt?
aspergerinformator.com 