Høsten er i firsprang. Jeg hopper over stokk og stein. Eller, jeg er mest inne da – men jeg har fått oppleve fjellet fra bilen og fra hyttevinduene. Inne er det fullt av kjærlighet, i vegger og interiør og over bordet, rundt peisen. Det er fint å få være i familie.
Jeg tenker på temperaturene som snart vil synke ute, også inne, på hjemmebane. Hvordan det vil bli kaldere rundt oss og innomhus. Jeg tenker på hvordan mange vil oppleve strømsituasjonen.
Jeg varmer meg på smilene. Jeg smiler selv også. Det blir varmt rundt hjertet – stadig vekk. Er det hjertet mitt som banker? På døra, og sier hallo, får jeg komme inn?
Og så tar kanskje noen oss i mot. Sosialt sett. Inkluderer. Det er godt, når jeg ikke føler meg ensom selv om jeg er litt annerledes. Da er det også ok å være annerledes, nesten helt ok. Jeg kan oppleve at noen har et hjerte – også for meg.
På veggene henger ting som minner meg om livet, kunsten, barndom, gjenstander som minner om mennesker som har levd, nåtid. Alt som er et liv. Vi er laga. Her. Over et langstrakt land, går dager og år på rekke og rad.
Tiden leger ingenting, men den er jammen god å ha. I vinter vil jeg være mest mulig sammen med de jeg er glad i. Kanskje blir det en riktig hjertelig jul? Det er rom, for flere generasjoner i ei stue.
aspergerinformator.com 