I dag er det 1. oktober. Min farfar, født i 1907, ville hatt fødselsdag i dag – om mennesker ikke gikk ut av tiden, ut på dato. Det er likevel helt dagsaktuelt å feire litt i hodet mitt – livet er større enn døden. Livet er det vi tar med oss videre, også etter at mennesker har forlatt oss.
I det som er her nå, er mye ved det vante og noe er nytt. Som om de rigide rammene mine får litt nye bilder inni seg, nå og da, samtidig som de består. Det er gode øyeblikk, det er mestring, det er hverdagsgleder. Som også før!
Det kjennes godt at noe er til å regne med, stole på, lene seg mot. Jeg trenger rammene, selv om det kan virke forskrudd kanskje for andre.
Det som var, det som alltid har vært en selv, trengs også. Jeg er et menneske, og trengs på den måten mennesker trengs. I det minste for seg selv, kanskje sine nærmeste. Hos dem, hører jeg meg helt hjemme og velkommen, også høyt elsket, verdsatt og feiret også bare ved å være til. Jeg vet hvor jeg kommer fra. Jeg vet hvem jeg slekter på – selv om jeg er litt annerledes. Jeg vet jeg vil være sammen med dem livet ut. I den grad livet gir en lov.
Narvesen hadde en gang et slagord: Har du lyst har du lov. De hadde ofte pølsefest til 15 kroner. Det kunne være stor stas! Mange kjøpte seg også kaffe og muffins, kanskje fant man anledning tilbursdags-is til fødelsdags-pris? For eksempel midt på sommeren enda man hadde bursdag eksempelvis i november?
Jeg tuller og leker, med bilder og ord. Jeg er et barn med andre, bokstavlige leketøy. Jeg er fullvoksen men fortsetter å gro, og spirer også litt. Jeg vokser i det grønne, på gode opplevelser strekker jeg hodet opp, selv om kroppen kanskje ikke setter noe større spor. Jeg gror i fotsporene mine, i erfaring.
Erfaringer av å ikke ha det bra, er også noe å vokse seg sterk i – i alle fall trenger man ikke sparke beina under seg selv av den grunn. Erfaringene kan gjøre at man har det bra i det som er bra, og kanskje setter veldig stor pris på de stundene.
Jeg er på mitt vis takknemlig til evig tid. Jeg trenger ikke drømme om noe uoppnåelig. Jeg vil være i det jeg kan forholde meg til, er jeg til å forstå? Om en måneds tid, er det flyttetid. Jeg skal flytte rammene over til et annet bosted, med bilder på veggene og meg i et og annet speilbilde.
Vil jeg smile? Det tror jeg, når alt faller på plass. Vi kan markere julen, feire den i år også – feire det som er til og det som har vært, slik religiøse kan gjennopplive gleden ved Jesus fødselsdag. Hurra! For livet som en vet en har – akkurat i dette sekund, minutt… Våger jeg å strekke det lenger?
aspergerinformator.com 