Det enkle er kanskje det beste. Noen ganger. Er jeg enkel? Jeg er lett, sånn fysisk. Men hodet er mer komplisert. Jeg har et følelsesliv og sosialt liv som sjongleres og balanserer på regler som kan virke uforståelige for andre. Det kan låse seg for meg og jeg kjenner meg fastlåst. Da kan jeg ha det ekstra vondt, særlig om jeg ser og opplever at relasjoner går i stykker.
Jeg organiserer hverdagen. Det synes folk kan være vel å bra. Jeg kjøpte på onsdag ny dagbok-kalander for 2024. Det er normale stjerner i boka, lett for andre å forstå. Den er håndgripelig og vakker grønn med litt gulnede ark. Jeg elsket den øyeblikkelig.
Jeg organiserer menneskene også. Det tror jeg ikke folk syns er like relevant. Jeg dirigerer dem ikke, men kartlegger i alle fall. Jeg trenger å vite når jeg kan forvente å se dem neste gang. Og hjemme hos meg, har jeg noen ting som det er innenfor at de pusler med, som å lese eller drive med telefonen, mens andre aktiviteter – med mindre vi gjør dem sammen – kan bli veldig vanskelige å håndtere. Da får jeg veldig kaos og ubalanse inni meg selv. Hvem er jeg da? En det kjennes best å slippe å forholde seg til?
Dette er ikke enkelt. Jeg er ikke enkel. Orker folk likevel å godta å ikke knekke alle kodene og være med på notene mine? Det trengs for at jeg skal greie å henge med – i livets spill. Er jeg også liv laga? Jeg lever i håpet og skriver navnet mitt fremst i den grønne kalender-boken.
aspergerinformator.com 