Jeg har en historie med mye selvskadingshistorikk og vanskelige følelser og et eget liv jeg liksom ødela litt, gjennom å ødelegge meg. I lengre tid, hadde jeg gips. Folk trodde kanskje det var brudd?
Men jeg hadde ikke brudd. Jeg hadde beskyttelse. Gipsen sørget for at jeg ikke fikk komme til sårene jeg hadde der, som på et vis var livstruende. Dermed var gipsen livredderen, og den som også gav meg trygghet på at de rundt meg tross alt gjorde alt for å ha meg på jorda.
Her er jeg, mer grodd. I sjelen. Gipsen var ikke bruddet, gipsen var såret. Jeg var såret og sårbar. Takk for tålmodighet og omsorg, når jeg egentlig ikke klarte å ta imot den.
aspergerinformator.com 