Det er søndag. Det er ukas siste pust. Jeg puster ut og trekker pusten inn. Jeg opplever ro i det urolige. Det urolige er i meg, men det kommer i system – også når det er kaos rundt.
Likevel er det til å innrømme: Jeg er litt sliten. Jeg er litt engstelig. For å ikke komme i havn. For å havne i mitt eget trøbbel.
Jeg får god hjelp i dag, mamma og pappa hjelper meg å forberede til flytting: mentalt og fysisk. Er det ikke fint, å være flere?
Jeg tenker ofte at jeg ikke er så flink med andre mennesker, at jeg ikke helt hadde klart så godt å bo med en kjæreste, partner, barn for eksempel. Jeg trenger at mine ting er mine, at ingen «rører». Jeg må ha full kontroll.
I dag må jeg slippe opp litt kontroll. Likevel føler jeg at jeg får lov å være litt dirigent, livet sånn som det er – innenfor spillereglene. Jeg dirigerer og hjelpene mine spiller en nydelig konsert. I dag er vi sammen, nært og kjært også i det som skal bli til noe litt mer ukjent.
Men, nissen på lasset skal få være med. Jeg er så glad for det, at jeg vet at mine pårørende og nærmeste ikke er noen jeg skal bort i fra, men være like nær som nå. Like mye sammen. Kanskje enda mer?
Jeg håper på litt flaks med å komme meg på plass. At det ikke blir for uoverkommelig for de som står meg nær. At vi kan få være i dur og ikke i moll, helt uten noen uheldige munnhell – hehe.
Jeg tenker på de gode tonene. De er her. Vi også. Jeg leker med ordene og sjonglerer dem og stabler opp til topps. Kanskje kan det bli et flyttedikt, når jeg er kommet fra A til B, på øverste bokhylle.
aspergerinformator.com 