Jeg har en historie med å være mye innelukket på sykehus. Det har likevel vært svært åpent – sjelen har ligget åpen som åpne sår. Man har søkt å finne seg, forstå seg selv og hva som skjer, kanskje – forsøkt å vite hvem man er. Andre har kunnet se det man selv kanskje ikke har hatt helt koll på, gjennom de enkle tallene på et armbånd som forteller hvem man er.
Når man er på somatiske avdelinger får man nemlig et armbånd – det gjør man allerede den gangen man er der som nyfødt. På «identitets-smykket» står navn og nummer. Det forteller om alder og kjønn. Det identifiserer meg meg, uttaler fakta.
Dette smykket har i akutte faser vært det eneste smykket jeg har hatt på. Derfor har jeg klamret meg litt til det. Når jeg ikke har hatt noe annet å forstå eller uttrykke meg selv med og for eksempel har blitt sendt til psykiatrisk etter noen dager på medisinsk post, har jeg latt det sitte på. Det har fått funkle og fortelle. Det har sagt i det minste navnet mitt mens jeg har kjent meg mest naken, vært mer innadvendt og ganske så taus. Det ble en drakt og identitet å smykke meg med.
aspergerinformator.com 