Jeg har lest mer av Sondre Midthun. Samtidig som jeg kjøpte debutboka hans Kom aldri nærmere kjøpte jeg oppfølgeren Farvel til alt dét (Cappelen Damm 2017) og trodde jeg hadde lest denne også da – men den stod visst helt ulest i bokhylla mi fortsatt! Nå har jeg fått lese og leve meg videre inn i fortelleren sin uvirkelige virkelighet.
Han lever et godt relativt godt liv med kjærlig samboer og journalistjobb i Dagbladet. Framtiden ligger framme, lys i både Oslo og nord – til mørket faller brått ned. Han finner kjæresten sin sammen med en annen mann og livet han har bygd opp – også på mange løgner og godt gjemte, mørke hemmeligheter – går i oppløsning.
I den fortvilte desperasjonen gjemmer han seg i farens båt – han som ikke lever lenger og bare fortelleren vet hvor liket befinner seg – på hjemstedet i Nord-Norge. Han står ansikt til ansikt med barndomsminnene, bygda og seg selv. I ensomheten er selvbildet vanskelig å gripe og skyggene kanskje størst. Han gjenoppretter kontakten med familie og gamle venner og begynner å drømme om ei han var forelsket i i ungdomsårene. Hun bor fortsatt bor på hjemtraktene og han oppsøker henne mer og mer. Som en truende karusell spinner nåtida i fortvilelse mens fortiden banker hardt i brystet.
Universet er intenst og mørkt, men også muntlig, tidvis morsomt og lett å lese. Jeg føler at fortellerens språk er snakkende, det er mest som å høre jeg-personen fortelle selv til meg. Jeg kan synes at historien tar litt for mange sider til tider, at jeg ikke helt klarer å engasjere meg så lenge i det samme med så mange «overflødige» ord som vi ofte bruker i muntlig dagligtale. Likevel er det en intimitet som tar meg nært og langt inn, som jeg setter pris på. Jeg setter en god firer på terningen! Min favorittbok fra Midthun er: En heldig løsning fra 2021, og jeg håper på mer fra Midthuns penn.
aspergerinformator.com 