Høsten
kan være en fin tid.
Likevel var det noe med dette bildet fra arkivet, som satte i gang en tanke – nettopp at ting er litt på hodet om høsten.
Høsten forbindes med at livet er litt på hell. Bladene faller av. Sommeren har tatt farvel. Vinteren skal legge et mørkt lys og et kaldere teppe over landskap og folk og fe. Kan det gi fred, eller blir vi urolige også? Redde for hva som skjer, usikre på om hele livet stopper opp?
Noen blir vinterdeprimerte når vinteren står for tur og mørket ankommer. Jeg blir egentlig relativt glad og fornøyd! Jeg er et vinterbarn som smiler og skåler i snøkrystall.
Men – jeg kan kjenne at kulden kan være litt slitsom og det kan være litt vanskelig at det er litt tidlig mørkt hvis man skal rekke litt ute – oppleve noe dagslys- i aktiviteter eller gjøremål etter endt arbeidsdag, for eksempel.
Jeg tenker på det vi kan snu til noe fint. Som å hoppe i løvet, være mer sammen inne med de vi er glad i, love you my Family – jeg inviterer til besøk. Jeg tenner lys og dekker bord. Smil til fotografen, jeg har i alle fall mobiltelefonen klar – kanskje en selfie også er på sin plass?
aspergerinformator.com 