Her kommer jeg, smilende med fletter i håret og musevisa på leppene. Noen ganger har pipa en sånn god låt!
Andre ganger, er livet mer stridt. Å være pasient og syk, kan kjennes litt som å svømme rundt – som en mus – i en bøtte med vann. Det er ikke håp om å komme ut, og man synker ned, drukner selv i det bitte lille farvann. Et liv i miniatyr, for en som har fått livet sitt innskrenket. Kanskje av seg selv, sitt indre, spinnville sjeleliv?
Man kan vasse i bekymringer. Bade i (selv)bedrag, føle seg kanskje urettferdig behandlet av livet selv? Man kan drukne i sorger. Man kan være mest lei seg, kanskje av nettopp seg selv. Den man er, ikke greie å være venn med seg selv – som kanskje er den viktigste jobben man får når man blir psykisk syk – ta vare på seg og holde ut.
Jeg kjenner lusa på gangen, de mørke tankene som kalde skyllebøtter over hodet. Hun klør i hodebunnen min. Har jeg også lopper i blodet? Jeg håper det. For det er viktig å ville opp, av den bøtta. Også når det kjennes håpløst, jamfør den: Det er håpløst og vi gir oss ikke, som avslutter Nyttårsdiktet (nærmest reprise) av Lars Saabye Christensen.
aspergerinformator.com 