Jeg tenker på julens eventyr, julemusa og alle de andre eventyrene om froske-prinser. Jeg tenker også på barndommens mirakler og små sorger. Jeg husker de varme sommerdagene på vei opp fra stranda til hytta igjen, med blikket mitt på veien. Der lå tapte, små dyr – påkjørte og paddeflate frosker og mus var å kunne se i tjæra.
Selv om det er trist at naturen får slike avtrykk av oss mennesker, er livet litt sånn. At ikke alt går ra for alle samtidig. Sånn er det også for meg og folkene rundt meg. Noen har opptur, andre er kanskje mer i en trist dal. Jeg har sett statuser på Facebook som sier at de gruer seg til jul. Jeg gleder meg til jul, jeg har det ofte veldig godt i juletiden – da er jeg mye sammen med de som kjenner meg best og som det er viktige for meg å være og leve med. Jeg liker også tradisjonene, det som gjentas gang på gang. Det passer for hvordan min autistiske fungering er også. Jeg planlegger også gavene jeg gir så godt, at i selve julen kjenner her bare på glede – ved å gi og dele, det vi er og har sammen. Som mennesker på jorda her, under deilig er den himmel blå – ganske ofte.
Men det er ikke sånn for alle. Noen føler mer på sorg, savn, ensomhet for eksempel. Jeg sender et hjerte av bokstaver pakket inn i silkepapir – så det ikke går i stykker på veien. Med ønsker om en jul som du ønsker deg, til alle dere fra hele meg, eller noe sånt!
aspergerinformator.com 