Non ting, lærer man seg aldri. Som om man alltid er litt grønn på det feltet, og at det består i status quo. Det er mye som utvikler og endrer seg i meg og rundt meg, men også noe som jeg kjenner var og er som det var. Og blir til evig tid? Det autistiske i meg, trenger forutsigbarhet og stabilitet. Uten det, går jeg meg vill.
Jeg vil nok også alltid, alltid antakelig bli litt ekstra sliten i sosiale – selv om fine – ting. Litt som om jeg der må navigere så mye som kanskje folk flest har mer på autopilot? Men jeg gir meg ikke. Jeg seiler videre, min sjø. Og din. Er jeg grønn, fin tang og tare, eller kanskje en havfrue i støpejern som overraskende flyter på bøljan blå?
Alt i alt, dette ser jeg et håp i – likt som at en eviggrønn plante er like fin året rundt, her jeg finnes i også status quo.
aspergerinformator.com 