Jeg har gjenlest en bok jeg leste i 2018 – Sorg er den greia med fjær (Cappelen Damm) av Max Porter, som er Porters debutbok. Jeg opplevde boka den gangen som svært annerledes og en hjelp mens jeg selv drev og skrev på et lite prosjekt. Det fikk bedre retning gjennom å få se også en annen slags «annerledes-måte» å skrive en roman på.
Boka handler om en far og to barn i en leilighet i London etter morens plutselige bortgang. Midt i sorgen kommer «sorgfuglen» Kråke og banker på. Den sentimentale fuglen er også en luring, en barnevakt og en helbreder. Han blir i huset så lenge familien trenger han. Vil det komme en tid far og gutter står på egne bein, nesten flyr sorgfrie av gårde i hverdagen sin?
Boka byr i sorgen på humor. Den inviterer til forståelse i kryptiske følelser og handlinger. Det var med litt melankoli i følelsene mine en romjulsdag jeg fikk lyst til å lese denne vesle boka om sorg om igjen – så sagt så gjort – for å kjenne meg igjen og samtidig videre se framover. Livet er en loop der det gjelder å ikke gi opp, ikke sant? Jeg flakser og flesker til: terningkast 5 for en bok som gir det vonde, uopprettelige og ordløse nytt språk.
aspergerinformator.com 