Jeg vet at jeg ikke har noen stor vennekrets. Likevel har jeg alltid tenkt at jeg har ganske mange på Facebook, som jeg har mer eller mindre kontakt med. Jeg har tenkt at det er jo så mange på den listen jeg nesten ikke vet hvem er, at det må jo være mange totalt!
Så så jeg tilfeldigvis på ei jeg kjenner sin profil, bare for å lese om hun hadde skrevet noe i det siste, fordi jeg lurte på om hun hadde det ålreit eller noe var skjedd, når jeg ikke hørte like mye som jeg pleier på Messenger. Jeg bryr meg uten å mase, og ville se om det var noe jeg burde forstått og ivaretatt litt ekstra.
I samme øyeblikket som jeg åpnet profilen, så jeg at det kan være «vanlig» å ha tre ganger så mange FB-Friends som meg! Jeg følte plutselig på dette fra tenårene, på ungdomsskolen, med å ikke være kul som de andre. Jeg bryr meg egentlig ikke bryr meg om det nå, men liksom – er jeg ikke ålreit å skrive/chatte med engang?
Rasjonelt vet jeg at få er mer enn bra nok. Og jeg er glad i familien og mine nærmeste. Likevel ble dette en slags reality-sjekk, som fikk meg til å tenke: har jeg tenkt feil, har jeg misforstått, er jeg feil, er jeg ikke til å forstå seg på? Forstå det den som kan, at ungdommens usikkerhet kan stå så ved lag – selv om jeg ikke er usikker på hvem jeg selv er – fordi man heller ikke nå er sikker i sosiale relasjoner.
aspergerinformator.com 