Jeg løfter hodet over vannet, hever meg fra kattevasken. I speilet møter jeg to øyne, klare og blå. Jeg fester en hjertenål på jakka og sier både gratulerer og takk på en gang, er jeg nesten en Ole Brumm?
Kanskje er jeg søt som honning, når jeg tenker så gode tanker at jeg smiler. Kanskje er jeg søt når jeg sier takk til det meste jeg opplever, i det daglige. Men jeg er også sann.
Det er sant at jeg er her nå og det har jeg flere å takke for. Jeg har mange innen helsesektoren som sammen har fått stablet meg opp til å få til å leve, med noe hjelp sånn 24/7. Jeg bor i en kommune som evner å gi meg oppfølgingen og rammene for at jeg skal ha en verdig, trygg, stabil og GOD hverdag. Jeg har familie som ikke har gitt opp, en eneste tomme. Jeg har flere «heiagjenger» som gjør at jeg nesten hører de klappe meg på skulderen om jeg er ekstra engstelig eller lei meg og som også syns det er kult når jeg får til ting, som er bra og gøy for meg. For eksempel har jeg mange supportere hva gjelder skrivingen min!
Jeg holder tommelen opp, ser den gjenspeile seg/meg i speilet. Hva er det jeg står på? Er det mine egne føtter, er det min ryggrad som holder stand? Javisst – jeg har meg selv å gratulere også! Jeg er 40 år i dag og har overlevd mer enn det som var å forvente, fra for eksempel noen legers perspektiv. Mens jeg inni meg er veldig redd for å ikke få oppleve det jeg kan leve med, så mye lenger, setter jeg pris på hver dag med hvert menneske jeg møter på min vei og håper jeg fortsatt får si både på gjensyn og hei til. Hjertet mitt løfter seg, på gledens vei – hurra for meg!
aspergerinformator.com 