Jeg går i gamle minner. Jeg finner
Appelsinpiken, en bok jeg husker gjennom flere tider
en påske leste mamma høyt for meg og pappa
boka til Jostein Gaarder
Senere
har jeg lest selv og sett filmen mer enn en gang
kanskje fem? Jeg vet ikke. Ikke alle gode ting
trengs og telles
som tre
et appelsintre å klatre i.
Jeg har også andre appelsinminner.
Vinterferie, sol, påske, kald og frisk appelsin.
Klemmer videre fram fra hukommelsen
appelsinjuice
etter en skitur, der jeg var skikkelig tørst. Den smakte så godt at en liter forsvant. Hvem vant?
Det var barnet, piken.
Nå er jeg mer forsvinnende liten
dame. Miniatyr i voksendrakt, anorektiker satt i system
som (appelsin)nekter seg
frukt, juice, fromasj
alt har blitt så fremmed
som fra mars!
Men fremdeles har jeg appelsinsmilet mitt.
Jeg kjenner også
en rekke fotografer, som kanskje
vil forevige meg igjen.
aspergerinformator.com 