Ofte kan anorektikere kanskje føle seg misforstått. Det handler gjerne om andre ting, likevel kan det bli livsviktig å ikke bli større og å være liten. For liten til denne verden?
Noen ganger, opplever jeg at mennesker som kanskje ikke helt kan forstå – også forstår på en veldig fin – sin egen – måte. Jeg opplevde det på arbeidsplassen min der en annen i samme slags stilling som meg, ganske nylig etter at jeg hadde begynt å arbeide der, kalte det for handicapet mitt. Noe jeg ikke kunne noe for, som gjorde at jeg var litt annerledes, ikke kunne gjøre akkurat som de andre når det var lunsj, tilstelninger – et handicap som krever tilpasninger.
Med tilpasninger og hjelpemidler, som ernæring fra apoteket, fungerer jeg jo på jobben. Og hjemmet. I mitt daglige. Hun viste meg en forståelse og en aksept. Hun spør ikke om noe, men er flink til å se også når jeg ser jeg virker mest uforståelig. Forståelse finnes kanskje ikke helt, og kan kanskje ikke finnes mellom friske og syke sinn, men aksept, respekt og medmenneskelighet. Det setter jeg pris på, og derfor tar jeg vare på ordet hun gav til meg.
Jeg gror meg ikke fast i et handicap, men finner løsninger til å leve i det, med det, nå og så lenge det varer. En annen kollega, en arbeidsleder, hadde for litt siden lest en artikkel der en lege i leger uten grenser skrev om at det var hva man fylte livet med som var viktig, ikke nødvendigvis hvor langt det ble. Til det vil jeg vel si det finnes en mellomting – jeg vil også være her en stund, og legger da kanskje liste litt lavere for hva jeg skal klare på kortest mulig tid av store opplevelser. Jeg vil leve i nuet og ha fine hverdager. Det er hverdagen som er viktigst på mange måter, for meg. For deg? Hvis vi kan sitte sammen, prate, være ilag, på lag? For eksempel setter jeg pris på noe så enkelt og alminnelig som å dekke på bordet og invitere foreldrene mine på besøk. Det er en ekstra god hverdag.
aspergerinformator.com 