En kort måned – som i år var en dag lengre enn «normalt» med skuddårsdag i år, som vi får kun vært fjerde år. Måneden inviterte til flere bokopplevelser som før, som seg som regel hør og bør.
Jeg har lest:
– Det gule bladet, den svarte pupillen av Katrine Heiberg – en diktsamling som inneholder dikt om ensomhet og språk. Inviterte meg til både og lytte og ta til tale, slik kjente jeg det. Er jeg én, er vi fler.
– Bruene av Tarjei Vesaas, en klassiker av en roman som hittil var ukjent lesning for meg. Bruene er om mellommenneskelige bånd som knytter mennesker sammen. Romanen er i god, rød tråd med det andre jeg kjenner fra hans forfatterskap: mesterlig utførelse av en noe unik idé, som også virker naturlig og selvfølgelig selv – slik ungdommen er en viktig del av livet. Boka tror på ungdommens evner og evner å engasjere mitt eldre hjerte.
– Romanen Vårofferet av Lars Mytting – en historie i krigsstil, fra «vår» tid.
– Ugress av Kŭm-suk Gendry-Kim – en tegneserie om en koreansk kvinnes liv under okkupasjonen av Japan. Ubegripelig historie i en form til å fatte.
– Edda – Den eldre Edda i scenisk versjon av Jon Fosse, en poetisk, rytmisk, engasjerende leseopplevelse mellom himmel og jord, tilbake i Snorres univers – en lesefest for meg.
– Matglede: frokoster, småretter, kosemat og middager av Wenche Andersen og Linnéa Myhre – også en ekte leseglede!
– Londonjenta av Susanna Alakoski, roman nummer to i bomullskvartetten ble fullført på skuddårsdagen, 29. februar. En deilig leseopplevelse, inn i 1950-årene, med arbeid og slit og kvinneliv i tekstilindustrien, drømmer og harde realiteter. Jeg hadde gledet meg til bok nummer to siden den første for omtrent et år siden, og ser allerede frem til et bind til, får jeg si to?
lydbok:
– De kaller meg ulven av Zeshan Shakar, roman som var vinner av Bokhandlerprisen 2022 – en beretning om å vokse opp med å vite at kortene er ujevnt fordelt. Verden er ikke lik for en som er vokst opp med foreldre fra ulike land – far fra Pakistan, mor fra Finnmark. Boka viser oss hovedpersonens liv i Oslo og tar oss med fram og tilbake i familiehistorier i ord og bilder – for eksempel fotografiene i farens leilighet, som nå reiser til Pakistan med enveisbillett. Tilbake er hovedpersonen, i mangel på eierskap til det alle andre har så mye av. Levende og ekstremt engasjerende, om et liv jeg ikke selv har kjennskap til.
Ellers av det billedlige eller kulturelle, har det blitt en film:
Mozart and the whale (DVD) – en film jeg er glad i, som det er noen år siden sist jeg så. Gir et blikk inn på autisme og asperger, og mennesker generelt som føler seg litt alene.
Fint på tv å se og dele:
Farmen, Hver gang vi møtes, The Voice, Familiekoden og Bakermesterskapet har vært programmer jeg har sett fram til og gledet meg til, og flere ganger tilbrakt enten fysisk eller digitalt med mennesker som også har trivdes med akkurat dette! Det er fint å kjenne seg som en del av flere.
aspergerinformator.com 