Står ikke verden til påske, sier vi ofte. Og så gjør den akkurat det. Jeg kjenner det nå: det er liv laga i enkel hverdagsmagi!
Jeg hadde besøk på tirsdag av min gode venninne og jeg fikk lov til å lage Helenes påskeharefrøken-boller. De har ørene på og non-stopene inni. Samtidig med konkret mestring over kjøkkenbenken, stod jeg i noe sosialt. Jeg var i et vennskap. Jeg har en venninne og hun kom til meg. Kanskje er jeg ikke bare et utskudd, jeg er også en som kan få til det å være til? Helt enkelt sagt.
Jeg har en litt firkantet måte å fungere på og derfor er agendaen i hverdagen min kanskje uten så store rom for normale vennesammenkomster, men likevel vet jeg inni meg at jeg også liker å være sammen. Enten sammen i form av skrift eller fysisk samvær. Jeg er ikke einstøing, bare litt ene og alene i noe av det jeg kan føle på.
På de mest firkanta dagene, der jeg kjenner meg lite fleksibel, kan man nok se at det ikke er spillerom i meg. Resultatet om det får fysisk form er nok helt andre boller enn sånne gode som til besøket tirsdag – litt humoristisk sagt. På dager der jeg er fastlåst i meg, kan kroppskontakt for eksempel være ekstra vanskelig. Om mine aller kjæreste stryker hånda forsiktig over meg, kan jeg sette piggene ut. Dette knytter jeg litt skam til, at jeg reagerer sånn. Jeg trekker meg ofte inn i skallet mitt som en skilpadde.
Men langsomt leder også et sted – eller holder i det minste ut. Så her er jeg – og snart feirer jeg påske! Takk kjære en eller annen, som gir meg håp og godt liv, innenfor det som er meg.
aspergerinformator.com 