Jeg vet ikke alltid hvor jeg er. Helt konkret, det er som om jeg ikke har tak på hvor kroppen slutter. Det samme med mine roller – hvor begynner og slutter relasjonene til mennesker omkring?
Jeg har «redigert» både virkeligheten og meg selv. Vi møtes – et sted på halvveien? Jeg har liksom laget meg en mer kontrollerbar verden gjennom faste rutiner, gjøremål og «kjøreregler» i relasjonene. De som kjenner meg vet at jeg må stille de samme spørsmålene nesten hver dag, for å klare å samle meg. Det blir konkret, håndfast og til å begripe.
Jeg har laget meg en mer kontrollerbar «meg» ved å krympe meg sammen. Kanskje ber jeg om pent vær, kryper til korset, sier «unnskyld at jeg er til» med hele meg, og så stiller jeg meg kanskje som et åpent sår – kan du elske meg (ikke som noen livs kjærlighet altså, men som et menneske verdt et liv på jorda).
Jeg jordfester meg til det konkrete, til døden skiller meg ad og da går man kanskje også egentlig ned i jorda. Spøk til side – jeg planlegger absolutt å leve så lenge jeg lever, og noen andre garantier kan ikke mennesker få. Kan vi vel? Jeg holder beina på jorda når følelsene er på hodet. Det hjelper med faste rammer. Faste kommunikasjonsformer. Å være i kontakt med et fast sett av mennesker som er vant til meg.
aspergerinformator.com 