Jeg vet at mange blir sultne og får lyst på mat når de se ekstra god mat – selv om de kanskje har et vanskelig forhold til mat i form av en spiseforstyrrelse eller har intoleranse mot matvarene. Jeg kan forstå. Likevel har jeg selv opplevd at for meg er det ikke sånn – det er som om det er for stor kløft til det som var et normalt matliv til at jeg ser det som noe som helst utopisk alternativ eller ønskedrøm å smake, selv de beste ting. Jeg kan lage de flotteste ting og bake kanskje det beste jeg visste som frisk, uten å kjenne noe ønske om å smake.
Men det jeg kan kjenne, er ønsket om å ta del i de gode minnene. Og det klarer jeg med deling heldigvis: med å kokkelere, servere og fortelle. Det er former for både kreativitet, skaperkraft og sosial omgang/prat som gjør meg godt.
Selv om man kanskje kan tenke på tristhet rundt det at jeg har vært så lenge syk at et frisk liv liksom er utenfor rekkevidde, er det for meg også en trygghet i observasjonen. Jeg kjenner meg trygg på den som er meg, selv om jeg ikke er noen «bra» person siden jeg ikke kan holde et vanlig kosthold (uten at det skyldes en allergi for eksempel da, da hadde jeg vært «fritatt» fra følelsen om at det ikke er «bra nok»). Jeg kan da klare å lære meg å mestre nye ting, uten å være redd for at jeg er en annen. Jeg trenger å kunne regne med det basale – og dermed meg – at det/jeg består. Som en grunnmur å være bolig på og i.
Det er ikke med stolthet jeg bærer min anoreksi. Men det er med en følelse av erkjennelse og egen aksept jeg likevel kan skrive disse ordene. Jeg kan videre, med dette som grunnlag og nye erfaringer av mestring med å lage ulike retter og bakverk, føle på at jeg kan mestre friske ting selv om jeg ikke er 100% frisk selv. DET er det mening i, om ikke annet. Kanskje en mager trøst sett utenfra, men husk: Å skape, tilbringe tid sammen og oppleve å lære noe nytt er ting som folk flest verdsetter.
aspergerinformator.com 