Noen ganger, trenger man et det er grønt også på sin side av gjerde. Det kan være en kunst å se det – og en glede å kjenne det. Kjenne at man kan glede seg over det som er her, her og nå. Et liv man er glad for å leve og takknemlig for å fortsatt ha i behold.
Samtidig kan jeg kjenne, at det liksom kan være litt håpløst for andre å tenke på meg, jeg kommer vel ingen vei? Bedringens vei finnes ikke. I min kraft. Det som finnes i min kraft, er livsverdi her og nå og til evig tid! Er ikke det bra da?
Jeg smiler litt, rister på hodet over alle ambisjonene og drømmene til folk flest jeg ikke helt kan forstå. Jeg har det bra, her og nå – og kanskje for alltid, som meg, sånn jeg kan greie å være for at livet skal bære mer enn å briste, svikte. God søndag!
aspergerinformator.com 