Jeg kan huske: jeg var tenåring, var på shopping på DNA på Oslo S. Jeg skulle kjøpe noen skikkelig fine og relativt dyre Diesel-sko. Det var vår. De var stilige og klare for en lett sesong, tross de var nettopp svarte og stilfulle grå. Jeg skulle kunne sveve på tå!
Men – jeg kjøpte en størrelse for små. Jeg gjorde det bare fordi jeg syns det var så fint med litt mindre føtter enn de som var meg, og det ble innmari viktig. Jeg puttet fot i for liten hose.
Jeg husker at jeg titt og ofte så meg i speilet når jeg handlet sko, hver gang kjøpet skulle foretas. Samme greia, vår som høst. Jeg valgte ut fra om skoene så eller ikke så for store ut i speilet. Akkurat som jeg også likte best å se meg selv, sånn i helfigur, i vindusglass i stedet for speilet der jeg var en mindre utgave. Jeg var da en jeg kunne klare å leve med, på innsida. Med mindre sko, var jeg også utad mindre.
Dette indre behovet, den enorme trangen, har på mange måter fått fysisk form. Min fysiske, spiseforstyrrede form. En kanskje misforstått måte å prøve å overleve på, som resultat av å prøve å ta mindre plass. Samtidig skal jeg være FULLVERDIG til, det kjenner jeg at jeg vil. Derfor møter jeg meg selv på midten. Det er komprimer og det er antiklimaks. Kanskje har jeg hatt flaks – med at jeg enda fins til. I skjermen ser jeg meg i gjenskinnet, som en smal pastell. Jeg smiler og ser øynene være krystallklare, sterke og blå. Kanskje er livet også på min måte, til å stole på. (P.S. Jeg kjøper sko som passer nå til dags, altså.)
aspergerinformator.com 