Lykkesus

I går var jeg og folka mine – kjære mamma og pappa – på teater. Vi så Brageteateret fremføre Kunsten å være lykkelig. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Er det noen vits i å prøve å bli lykkelig? Ikke ifølge filosofen Arthur Schopenhauer. Men jeg tror på lykken, også etter forestillingen der den danske dramatikeren Rune David Grue har brakt Schopenhauers leveregler fra 1800-tallet inn i en banal, moderne hverdag.

For meg handler det om noe annet enn det Schopenhauers viste til, med at menn­esker er blinde, dumme og kåte i sin desperate søken etter lykke. Vi jager liksom etter sex, penger, materielle ting og har ambi­sjoner som gjør oss mindre lykkelige.

Mine ambisjoner er mer små, kanskje. Drømmene mine harmonerer med det reelle. Det som egentlig er livet mitt her og nå. Derfor er jeg glad?

Det var en annerledes og innimellom høytravende teateropplevelse. Den var også humoristisk og pessimismen fikk fram smilebåndet som igjen gav optimisme. Man kan smile på skråss. Jeg og de jeg er aller mest glad i, gikk ut av salen klare for neste lykkelige kaffekopp skråstrek Pepsi Max i et glass. En slump selvironi gjør godt, skål!