en psykiater jeg hadde en stund. Det var en psykiater utenfor sykehuset, som hadde privatpraksis med offentlig avtale. Jeg fikk han fordi det var fint for meg og for behandlerne mine på sykehuset at jeg hadde en annen å snakke med – en som stod utenfor sykehusets rammer.
Det var mange gode samtaler. Jeg opplevde han som en kanal jeg kunne sende fritt til, under samme «høye» tak. Jeg var fri til å føle på alt som var, hadde vært, kunne bli? Vi snakket fram og tilbake. Han så meg, der jeg satt.
Jeg befant meg i den blå sofaen. Jeg satt langt fremme og så ut av vinduet, mange etasjer ned. Jeg hørte måkeskrik. Kunne jeg lande?
Jeg flakset med de spørsmålene i slutten av timen, hver bidige time. Psykiateren reagerte på at jeg gang etter gang spurte om klokka i siste del. Jeg var opptatt av at jeg ikke var lenger enn min time tilsa, jeg ville ikke risikere at jeg «tok tiden» til den som skulle inn etter meg. Psykiateren fant dette interessant, han mente han tok fullt ansvar for dette selv. Jeg fortsatte som en papegøye. Etterhvert, fikk jeg en egen klokke i vinduskarmen, åtte etasjer (var det det?) over asfalten i bakgården, i Oslos travle bymiljø inntatt av måker som kom stadig lenger inn fordi det nå var mat over alt. Les: søppel, de trenger ikke lenger å leve på fisk i sjøen. Jeg fikk lov å se, at alt mellom oss foregikk innen for rett tidsramme
Jeg opplevde interessante samfunnsperspektiver. Jeg fikk også se meg selv fra andre vinkler. Han så på meg, så stødig så fast. Han hentet fram «kunsten». Jeg fikk uttrykke meg med egne tegninger og foto-kollasjene jeg laget til ting jeg ville snakke om. Kunne jeg være fin i psykiater-kontoret, riktig, litt på rett plass? Jeg minnes samtalene i dag, retter ryggen og smiler. Takk for stabiliteten du var for meg, de dagene jeg ble skysset ned og var: skikket til å komme.
aspergerinformator.com 