Jeg har noen minner. Som ikke forsvinner.
Være barn – høre om en mann som ikke slutter å blø hvis han faller å slår seg. Se det for seg i hodet, ambulansen som synger i hodet og
et eneste håp om plaster på såret i tide.
Jeg har noen minner. Som ikke forsvinner.
Hos andre? Som å finne meg
med en pulsåret som jeg traff med et uhell eller en oppskåret hals, mage, fot. Eller et fjes som smiler med blodtårer over. Helt bokstavelig, og likevel
et bilde annerledes enn ord burde få lov til å beskrive.
Jeg har noen minner. Som gror. Jeg kjenner at jeg heles
og at menneskene rundt meg, kan stole på at jeg stort sett
tar vare på meg. Når jeg har litt hjelp i hverdagen så får vi det sammen til.
Jeg minnes. Kanskje kan jeg være
verneverdig for meg nå. Jeg stryker meg over arrene, er et plaster. Jeg kan ikke gå rundt og blø. Da blir det jo så forsvinnende lite igjen av meg og den jeg ønsker å være – for meg, for deg.
aspergerinformator.com 