Gleden

…er på min side, sier jeg
og skriver ned
kanskje et dagboknotat
notes to self
eller mer
en huskelapp i gult
som lyser opp
hverdagen vår

Det er litt sånn hodet mitt er av og til. At jeg kan kjenne meg sånn skikkelig lykkelig over helt hverdagslige ting, uten å helt vite hvordan jeg skal formidle det. På en adekvat måte. På onsdag, da jeg var i butikken, kjøpte jeg noe jeg gleder meg så utrolig til å lage til gjestene mine. Det gjorde meg helt svimmel av glede og eufori i butikken!

For meg er slik hverdagslig mestring utrolig eksotisk. Jeg svinset rundt og gikk helt i veien for ei dame. Hun tok det med et smil mens jeg beklaget i vei! Ja, det gikk min vei også – og vår, vi delte smil foran meieriskapet.

Jeg håper hun kanskje tenker på meg når hun setter inn varene sine hjemme. «Å, så hyggelig det var på lokalbutikken i dag.» For eksempel, at vi liksom var i det samme. Ikke alene, men i et fellesskap, med hver vår agenda og handleliste å krysse av på.

Det hadde sikkert vært ytterligere over the moon å faktisk skrive takk på en post-it-etikett, men jeg får ha huskelappen i hodet mitt. Som en lysende papirlapp fra meg til henne, som stjerne nesten nede på jorda.

Etterpå kan det kjennes litt uvirkelig, det som skjedde. Var det meg, er jeg meg? Med en plass på jorda, sånn litt over det jeg forventet meg? Jeg klyper meg i armen og smiler til et medmenneske i stua mi, holder hodet over vannet.