Jeg tenker på sommeren. Som kommer. Og er her. Jeg tenker – her skal jeg bare være. Jeg har ikke store reisemål. Jeg har som mål å være til liksom. Ikke gjøre meg til, men ha det fint på ekte. Som meg.
Det er ikke det at jeg ikke vil ha en storslått ferie. Men jeg kjenner rammene jeg trenger. Jeg kjenner at jeg ikke er så fri til sinns at det er enkelt for andre å ta meg med langt av sted. Men jeg drømmer likevel – om en ferie i håndterbar størrelse og mål snart, kanskje Danmark kunne være innen rekkevidde i sensommer?
I mellomtiden, altså er jeg er. Fra mitt perspektiv, kan det bli veldig fint de dagene som jeg tilbringer tid sammen med familien min. Kanskje er vi litt på fjellhytta, noen få dager, der jeg kan høre sauene som på bildet. Akkurat dette bildet er riktignok 13 år gammelt. Sauer flest blir vel ikke eldgamle så det er rom for nye bekjentskap i sommerferien min!
Jeg fryder meg. Over å greie å se det sånn. Og virkelig glede meg litt.
Samtidig opplever jeg at andre kanskje ser ned på livet som er mitt. Og meg, den tynne tråden jeg lever i. Men hallo, jeg er liv laga foreløpig! Jeg beviser det kontinuerlig. Og hvem har sagt at det eneste leveverdige livet er et med mange venner, egne unger og chartertur til syden? Som folk ikke engang helt vet det rette/eksakte stedsnavnet på.
Det jeg skal har jeg navn på. Jeg setter meg inn i ting og planlegger. Som om livet var ei kokebok! Om 6 minutter er jeg et smilende solegg. God junimandag til både ferierende og arbeidende!
aspergerinformator.com 