Jeg går i gamle minner, ord som ikke forsvinner:
Omforlatelse.
Jeg søker opprinnelsen. Jeg finner ordets betydning hos Store norske leksikon: «Ordet brukes som tiltaleord med betydningen unnskyld eller om forlatelse.»
Jeg rusler i min egen opprinnelse. Tilbake til før start, to ledd bak i tid.
Jeg går ikke til min far, som jeg har daglige gode minner med, men min farmor som gikk ut av tiden i år 1998.
Søte, lille, gode farmor. Jeg tror det er fra henne jeg har dette vakre ordet de fleste ser ut til å ha glemt:
omforlatelse gjentar jeg med skrevne tegn, og i det jeg skriver det setter jeg streker over det som er vondt, det man kan ønske å unnskylde.
Jeg smiler til farmor som selv lenge etter sin til, gjør meg skikkelig godt. Så ser jeg opp, møter mine øyne i speilet. Speilinger, refleksjon: Vi deler en historie, mellom himmel og jord.
Så utrolig, likevel: helt jordnært og sant. Som et lite barneminne som vokser seg stort og uforglemmelig. Klarer jeg å bestå i voksenlivet mitt?
aspergerinformator.com 