Pergament

Pergament er laget av død dyrehud. Pergamentet var dyrt «papir». Når man skrev på det, ble ofte det øverste laget hvisket ut igjen for å bruke pergamentet på nytt. Det bar på flere historier, der de utviskede stod igjen som bleke rester av forhistorie.

Huden min, har vært et pergament. Jeg har preget det med selvdestruktive følelser: Bokstavløse fraser av tause utropstegn.

Tiden har hvisket ut og bleknet de rød sårene mine til rosa arr til hvite og nå nesten usynlige linjer – å fylle med andre ting. Nye historier. Et liv som fortsatt syk men med andre strategier for å overleve. Kanskje, maybe baby – som en velsignet gjenfødelse av delvis kontroll?

Jeg tar ikke meg for gitt. Eller livet. Bare stykkevis og delt. Jeg vet nemlig ikke hvordan jeg kommer til å løse det å føle jeg ikke burde være til på, videre. Noe vil alltid bli stående og henge ved.

Men jeg leser uansett mellom de bleke linje-rissene at det er enklere å få hverdagen til å gå opp for meg (og omgivelsene) når det går mindre tid bort til å lappe meg sammen med nål og tråd som: Ha gode stunder sammen i eget hjem – skal vi se film eller fotball sammen, kanskje? Jeg kan dekke bord, og jeg kan også pakke bagen ved litt planlegging, og vi dra på overnattingstur.