På jobben her om dagen, i pausen, betraktet jeg håndflatene mine: Mine hender er ikke fulle av blomster. De har i stedet sine egne grener, linjer av vanskelige tider risset inn i seg.
Disse «historiefortellerne» er bleke, tonet ut. De er ikke skrift som skriker, ikke lenger: store bokstaver, på en måte. Kanskje de kan symbolisere og stå igjen som en slags lovende konklusjon om at ikke alt trenger å kjennes like dramatisk vondt i ettertid som det kanskje opplevdes i nuet?
I am keep writing strong, så får jeg se hva mine fremtidige dager bringer av minner å ta med seg, notere ned, leve videre med.
aspergerinformator.com 