Fra barndommen kan jeg huske på skolen oppgaver om å skrive fortellingen til et bilde. Kanskje flyttet man seg selv inn i det som bildet viste (eller kunne vise) og skrev en ny historie, fra sitt perspektiv.
Jeg tenkte på fenomenet i dag, på en annen måte – en ny vri. I vår tid, også med sosiale medier så jeg brått for meg hvordan mange velger når de gjør sine gjøremål å fotografere folk rundt seg eller kanskje mest seg selv, ja ta en selfie!
I sosiale medie-kanaler viser man fram hvor man er eller hva man gjør, eller bare kanskje at man smiler eller hva man har på seg – for eksempel en ny, fin kjole. Jeg tenker at å ta et sånt bilde, kan være å gå ut av den virkeligheten man er i samtidig som man skaper et minne om den. Man foreviger det man opplever og lager også en viss illusjon. Til sammen står bildet igjen som illustrasjon.
Jeg kan forklare: Ofte smilte man jo kanskje ikke akkurat der foran Eiffeltårnet, men idet man fotograferer seg på den ferieturen, kan man velge å gjøre det likevel – til øyeblikket man skaper bildet i. Konkret sagt skaper man et uttrykk og et bilde for andre å få innblikk i. Det trenger overhodet ikke være falskt, man kan være veldig glad inni seg, men når man skal illustrere og vise andre, gjør man det kanskje ekstra tydelig – så andre som ikke er inni en eller i situasjonen, kan forstå og ta del i opplevelsen.
Jeg tenker det kan være ålreit og fint å kunne gå inn og ut av et fotografi, fremkalle den indre følelsen i illustrert utgave. Jeg signerer med glede.
aspergerinformator.com 