Jeg reiser i assosiasjoner. Jeg går i tankene. Jeg går opp en bakke. Jeg nesten løper, tross motstand i vind, motvind. Er det kirkeklokkene som ringer i hodet, bruser i trærne? Over oss, i oss. Vibrerer vi? under fuglesang.
Jeg strekker ut hånda, prøver å gripe din. Har du gått ut av tiden? Er det alarmerende kirkeklokker som varsler begravelsen man kunne ønske ikke eksisterte?
Eller er det lyden av kjærlighet. To klokker som ringer i hverandre og du som skal sette en ring på fingeren min? Øynene mine ser stjerner. Er det himmelen som hviler over meg, hvem ser ned? Er stjernene til for å at vi kan ha noe å se opp til? Jeg stråler litt opp, ler og rister fornøyd på tankekrøllene.
Jeg sakker tempoet, kjenner svetten aldri begynne å sildre. Jeg er ikke varm. Jeg holder kaldt, litt over vann. Både gjennom motgang og kjærlighet tar jeg bølgen og prøver å surfe med på livet, så lenge det er til. Jeg kjenner det krible i kroppen, akkurat som forelskelse. Er det det som er å elske noe som helst? Ergo: Nesten alt, de minste ting. Detaljene gir, til helheten de andre klarer å absorbere.
aspergerinformator.com 