Jeg har lest Kazuo Ishiguros roman Resten av dagen fra 1988 som utkom på norsk i 2017 (Cappelen Damm), det samme året som forfatteren fikk nettopp Nobelprisen i litteratur.
Resten av dagen skriver fram et historisk godt selvportrett av en butler, hans arbeidsforhold og betraktningene hans av menneskene han har møtt i sin tjeneste.
Romanen handler om Stevens, et fast inventar på lord Darlington gods som butler. Også hans far var butler så yrket er gått i arv og etter at Darlington ikke lenger var lord, fulgte Stevens nærmest med på kjøpet da en amerikaner tok over det engelske godset. Felles egenskap for far og sønn var forsøket på verdighet framfor alt – som kom til syne gjennom det å aldri å ta av seg kostymet eller ytre egne meninger. De tjente i stedet lorden sin selvutslettende til det siste med både en egen stolthet og tilsynelatende riktig stor glede.
Ved bokas begynnelse, er det den amerikanske lorden som har tatt over godset og som Stevens tjener i det daglige. Han skal ut på en reise og i hans fravær, tilbyr han også Stevens feriedager – noe slikt som aldri før har hendt. Etter overveielse takker han ja og legger av sted gjennom Englands vakre landskap i lordens råflotte bil – med et eget glitrende mål for øynene: Han ønsker å treffe Miss Kenton, den gamle husholdersken som forlot godset så brått, etter også noen disputer mellom Stevens selv og henne.
I tiden etter at den nye lorden overtok, har ikke arbeidet på godset godt like godt med hensyn til staben. Det kan virke som tjenerskapet er for lite til å gjøre et godt arbeid etter at de ble færre. Vil Miss Denton komme tilbake?
Mens Stevens kjører får vi gjennom tankene hans tilbakeblikk på butlerlivet der han ikke under noen omstendigheter gav avkall på å tjene sin lord og ikke gjorde eller gjør annet enn nettopp det: tjene, administrere, nikke og motta ordre, pusse og polere.
Gjennom tankereisen i bilen, ser jeg framfor meg mer enn Englands landskap i «frontruta». Det fremkalles også et bilde av imperiet England og i etterklokskapens lys, trer Miss Kenton tydelig fram for Stevens. Var det i den tid kjærlighet som ikke skulle blitt avvist på grått papir?
Jeg signerer bokomtalen min litt som et kjærlighetsbrev – dette er en bok å leve seg inn i og sette pris på, et lite dypdykk i stor litteratur samtidig med interessant tematikk, et levende språk og ikke minst gode menneske-portretter. Boka byr på varme og humor og for meg var det en glede å lese, forstå og ønske: å lese videre etter. Jeg setter terningkast 5. Mitt første møte med forfatteren var forresten Klara og solen, som også gjorde dypt inntrykk på meg og jeg siden ikke har glemt. Det er godt å føle at skrevne ord kan få bestå og leve videre også i meg. Har du lest noe av Kazuo Ishiguro?
aspergerinformator.com 