Takk Solen

Jeg tror ikke jeg er som dugg, for solen. Jeg tror at jeg kan bli opplyst og oppvarmet og ha glede av det, uten å forsvinne. Og lesingen det siste året har gitt meg en enorm glede over en konkret ting: Jeg oppdager at jeg liker å lese flere ulike sjangre enn jeg hadde kjennskap til. Og, som et ekstra pluss, jeg kan også like å skrive i flere slags former og sjangre selv. Jeg blir i bedre (skrive)form.

Jeg har akkurat lest en roman innenfor sci-fi og dystopi. Boka heter Klara og Solen og er av den britiske forfatteren Kazuo Ishiguro (Cappelen Damm 2021), boka har jeg fått som et lesereksemplar fra forlaget.

Klara er en Kunstig Venn (forkortes KV i boka). Hun er en form for kunstig intelligens som kan kjøpes i butikker der de står utstilt. De er utviklet for å hjelpe unge mennesker, gjerne tenåringer, inn i voksenverdenen. Fra utstillingsvinduet der Klara opplever verden, observerer Klara alt som foregår på gaten. Hun er spesielt observant. Hun studerer hvordan menneskene forholder seg til hverandre mens hun står og håper på å bli valgt av et barn. Jeg får assosiasjon til barn på barnehjem som venter på å bli hentet av nye foreldre.

En dag kommer 13-årige Josie, og hun velger seg Klara. Moren hennes trenger overbevisning om at Klara er den rette, men til slutt får Klara ønsket sitt om å få reise til menneskene i oppfyllelse og Josie får sin utvalgte Kunstige Venn. Det viser seg imidlertid, som vi mennesker vet, at det menneskene kan ha lovet, ikke alltid blir sånn i virkeligheten. Josie er alvorlig syk og trenger en KV på helt spesielle måter. Moren også har spesielle planer for Klara.

Romanen formidler om kjærlighet og empati fra et umenneskelig perspektiv, da KV ikke er menneske, men likevel med en sårhet og nærhet jeg ikke har sett maken til. Oss mennesker i mellom. Språket var på en måte både skjørt og mekanisk. Det var en speisell opplevelse, Klara hadde en stemme vi ikke finner hos oss mennesker, på en måte, likevel så sårbar og veldig åpen for verden. Jeg følte med Klara, hele veien, og jeg følte mer empati enn når jeg leser om mennesker – om det er mulig. For, hun var overlatt til oss, og evner vi å ta vare på henne og andre som trenger oss?

Boka er også om det mulig skremmende, og som vi kanskje ikke engang aner omfanget av per nå, med moderne teknologi. Og romanen er om forurensning og klimaendringer – samt solens varme (ikke bare fysisk, men metaforisk i form av å varme oss, bry seg om oss). Romanen fikk meg til å kjenne meg igjen i mye av usikkerheten Klara opplever i det mellommenneskelige. Som om jeg og henne er like sårbare og like uvitende, om hvordan mennesker er. Jeg er glad det finnes bøker, så kan jeg lære, og andre lære om andre måter å være i verden på.

Boka er Kazuo Ishiguros første roman etter at han fikk Nobelprisen i litteratur. Er det mulig å gi han prisen enda en gang? Jeg er i alle fall lyst opp, tatt med storm og smiler min egen sol. Terningkast 6.