Gjennom mine år i psykiatrien og også somatikken i samme forbindelse, har jeg opplevd mennesker – fagpersoner – som har prøvd det lille ekstra for å få meg til å ikke skade meg selv. De tror kanskje at rådene var hjelpsomme, men for meg var de som å si at jeg fortjente de syke tankene som ville meg vondt.
Det handlet om selvskading. Det kom som forslag, til hvordan jeg skulle skade meg «i stedet for å kutte meg». Men det er ikke sånn det funker, helt. Det førte til at jeg følte at jeg fortjente enda mer smerte, når de kom med kreative ideer til pinefulle ting å gjøre mot meg selv og kroppen min.
Jeg mintes dette da jeg arbeidet med fryseboksen min. Da jeg holdt i dypfryste bær og glass, kjente jeg smerten inn til margen. Jeg tenkte: Hva mente dere egentlig? Skulle jeg ha en sånn intens smerte mer eller mindre fast tilsynelatende i stedet for sårene de kunne hjelpe meg med å fikse opp i? Klart kan det være mindre fysisk skadelig og også mindre ressurskrevende med andre former for selvpåført smerte, men ideene gav grobunn til å føle: Jeg er ikke verdt noe, jeg fortjener å ha det vondt – hvis jeg i det hele tatt fortjener å leve.
Jeg undres i dag, forstod de dette? Det blir så motstridende, når man prøver å få «oss» til å se at vi har noe å fare med, ikke trenger å komme til skade, når de samtidig øker tankevirksomheten vår mot enda flere veier til fysisk selvskader, variasjoner over smerte å påføre kroppen. Kan de forstå nå, og da kanskje tenke seg om noen ekstra ganger før de sier enda flere måter vi skal skade oss på? Til realitetsorientering: ene erstatter dessverre heller ikke nødvendigvis det andre, kanskje bare blir det enda en smertefull opplevelse – både innvendig og utvendig – for den syke.
aspergerinformator.com 