Jeg er ikke superflink sosialt. Likevel liker jeg å høre til og ta del, bidra og være med. Stort sett reiser jeg med bil når jeg er på farten, men noen ganger er det mest hensiktsmessig å ferdes med kollektiv transport. Hvis det ikke er langt å gå i andre enden, kan jeg klare det. Men er det mange etapper, kan reisen bli så krevende at å delta i det sosiale etterpå da ikke vil bli en så god opplevelse.
Det er også en utfordring med forsinket transport, da jeg responderer dårlig på ufortuttsette ting- men med toget, og dette skriver jeg med et smil, kan jeg jo nesten regne med at i rushtida er ute i seneste laget. Så med det i bakhodet, la jeg mandag godt forberedt for mulige forandringer av sted.
Jeg reiste trygt og godt med fint følge. Avstanden fra der toget stanser til dit jeg skulle, var ikke lang men for lang til at jeg kunne gå. Vi to tok fra togstasjonen taxi, og dermed gikk reisen totalt sett i boks – med mest tog og litt drosje. Det handler om å planlegge, tilrettelegge og tilpasse – da opplevde jeg turen som god. Boksen går, videre. Kanskje, selv om jeg kan føle meg mindreverdig med behov og skavanker (?).
aspergerinformator.com 