Se for deg en flott fasade. Gå bort til vinduet, gløtt inn og se: noe annet.
Litt sånn kan det være med mennesker også. De kan se ut som om alt er i skjønneste orden, også er det kanskje litt mer innviklet inni deg. Det som ser så vakkert ut, kan også gjøre så veldig vondt.
Jeg prøver å se hele mennesker. Jeg prøver å få til samtalene slik at menneskene jeg snakker med føler seg sett – det er forøvrig i fokus rundt årets verdensdag for psykisk helse også.
Jeg legger selv merke til små nyanser hos den andre, som hvis den er litt mer stille. Jeg er sensitiv, følsom og fanger opp som en svamp, tar opp. Jeg har alle antenner ute, små følehorn i hårstrikk. Endringer i nyanser kan da bekymre meg og jeg tenke: er det noe galt med meg som gjør at han/hun ikke vil snakke?
Men så rister jeg det litt bort og prøver i stedet å forstå. Prøver å nøste tak. Er personen sliten? Leser hun/han? Kanskje opptatt med noe annet?
Sammen – når man bruker språket – kan man være i et samspill, verken bare på hjemmebane eller bortebane. Mer som jevnbyrdige. Er det til å tro? Jeg vet ikke, jeg føler meg jo ofte ikke likeverdig andre. Men på den annen side: noe er fint også ved meg – som at jeg virkelig ser andre mennesker!
Når jeg ser deg, håper jeg du også ser: deg selv på den fine måten. Kanskje klapper du deg litt på skulderen på slutten av dagen, børster bort selvbebreidelsen. Kan du høre: Jeg heier. På alle, ja alle er mer enn bare det vi ser. Også det vonde man kjenner på og holder inni seg, kan være verdifullt å lufte, dele på og kanskje slippe fri(tt)!
aspergerinformator.com 