Marsipankake

Jeg har lest rettspsykiater Randi Rosenqvist sin nye bok Mitt liv, mitt fag: Tung psykiatri (Kagge forlag, lesereksemplar). Det er en bok som lag for lag forteller om og avdekker psykiatrihistorie, samfunnsutvikling, rettsgang og menneske- og samfunnsutfordringer i ett.

Jeg tror dette er den sakprosaboka jeg har lest aller hurtigst og likevel har jeg fått med meg kanskje mer enn ved et langt studium ned i en bok, for ikke å si flere. Språket er lett å lese, eksemplene til å forstå og paragrafene til å kjenne igjen – kanskje litt spesielt enkelt ettersom jeg også kjenner norsk psykiatri fra innsiden selv.

Denne boka er viet de aller sykeste og de av dem som har gjort straffbare handlinger samtidig spesielt. Det er mennesker som sjelden kan bli forstått, og som ofte heller ikke får hjelpen de trenger for å kunne fungere i eget liv og samfunnet. Det er om de som havner i fengsel. Det er om personer som kanskje etterhvert ender med forvaringsdom og med litt hell får de behandling som fungerer for dem underveis.

Navnet Rosenqvist gir disse pasientene er «tung psykiatri» og gjentakelsen klinger gjennom hele boka. Jeg kan kjenne: at hun bryr seg, mer enn bare å dele håpløse situasjoner. Rosenqvist ser pasientene. Hun har en setning med at det er for lite marsipankake på sikkerhetsavdeling. Det kjenner jeg at jeg er enig i! Jeg tenker videre at der er det både pasienter og personal under stor påkjennelse som hadde fortjent påskjønnelse i hverdagen.

Jeg leser, gaper over lagene og forsyner meg med flere kakestykker. Jeg svelger det tunge og smiler for innsikt i, og rettmessig aksept for, mennesker som har større psykiske utfordringer enn mennesker flest opplever i løpet av et liv. Det er ikke alltid eller bare ondskap som fører til kriminalitet. Det kan være alvorlig sykdom, les: tung psykiatri. Gjentakelsen har en magi, som gjør at jeg ikke vil glemme: det jeg nettopp har lest. Terningskast: 6!

Boka håper jeg blir lest av alle og enhver. Det vil handle om å fatte hva som ligger mellom forbrytelser, paragrafer og domsavsigelser. Og jeg ønsker at boka blir en del av pensum – i det minste anbefalt lesestoff – for rettsvesen, politi, helsemyndigheter og psykiatri-ansatte. Takk for årets viktigste bok(?).