Jeg fikk en plutselig tanke her om dagen: Jeg trenger ikke drømme lenger. Jeg har det jeg ønsker meg, er fornøyd med livet her og nå. Det høres kanskje rart ut for noen, når de ser på hele bildet av min situasjon. Men jeg tror det er litt trygt for meg at ikke alt skal forandres, endres, bli til noe annet. Da er det nesten bedre at det bare stopper. Opp?
Og jeg trenger heller ikke drømme mareritt. For det vonde har vært. Jeg trenger ikke være redd for noe annet nå. Jeg er trygg.
Jeg klyper meg i armen. Er tankene virkelige? Er jeg?
aspergerinformator.com 