Noen ganger må også jeg stoppe opp midt i hverdagen min og ta en pause. Midt i forrige uka, ble en dag kroppen – etter mange arbeidsdager med mye smerte i bruddene mine – var utslitt. Jeg måtte ringe og si fra til jobben min og lytte til kroppen, enda det egentlig – psykisk sett – kan kjennes som en umulighet for meg.
Jeg våknet ikke av meg selv som jeg pleier. Jeg klarte ikke bevege meg etter frokosten, ble bare sittende uten å få ryddet opp serviset før jeg skulle gå. Jeg tok på meg jakke og sko. Personalet så på meg, jeg var ikke verken meg selv eller i form! Kroppen og hodet måtte ha en pause.
Vi gikk likevel til bilen, for jeg klarte ikke å ta en pause sånn med en gang. Jeg måtte ha de meterne før jeg kunne ta valget. Jeg har sagt det før: jeg er dårlig på valg. Spesielt vanskelig er valg som skal være gode for meg og gå utover noe jeg skulle vært til nytte med.
Da vi gikk inn igjen fra bilen, fikk jeg meg noen timer i sofaen. Litt med bok, litt med ro, musikk og noe nett etterhvert. Det ble en dag som kanskje gjorde meg sterk(ere) tross alt til å fortsette det litt for strabasiøse jeg så gjerne vil opprettholde. Jeg håper jeg er god nok, på begge måter. Er det håp? kan jeg spørre meg, når kroppen igjen sier nok er nok og jeg kjenner, bare ved en liten tur på kanskje to hundre meter at bruddene skriker. Tar det slutt? Jeg håper på happy ending. To be continued.
aspergerinformator.com 