Noen ganger – egentlig ganske ofte – har jeg med min autistiske fungering følt meg som en fremmed på jorda, litt som fra en annen planet eller kanskje svevende ute i verdensrommet. Spesielt kjente jeg på dette før jeg fikk vite om de mulige årsakene til de følelsene; at jeg har asperger syndrom.
Før dette med meg hadde et «navn,» svevde jeg og kjente meg mye både feil i verden og helt alene. Jeg stod utenfor og tittet inn og jeg flyktet fra den som var meg, jeg gjemte meg bort i korridorer og i skolegård. Jeg har også som voksen fått høre: «det går ikke an å være sånn» når jeg sier, føler eller gjør noe. Likevel er jeg akkurat sånn og forstår noen ganger kanskje ikke engang hva som var helt utenfor det som liksom skulle være normen, når det jeg sier eller handler på kjennes reelt for meg. Det gjør vondt.
Jeg er fortsatt mye alene og utenfor det som virker som er vanlig for folk flest av sosiale relasjoner og happenings, men jeg har likevel kommet nærmere noe nå; nærmere meg selv. Da føler jeg meg også mer trygg og glad når jeg er sammen med andre. Jeg er ekstra trygg og glad når jeg er sammen med de som kjenner meg best og som jeg også føler jeg kan lese godt slik at jeg fanger opp om de trives – eller ikke – med å være sammen med meg. Det er godt å oppleve at vi har det bra, sammen, som et team på jorda. Til jord er jeg kommet, landet fra verdensrommet skriver jeg her nå, med et latterlig smil i ansiktet. Jeg gleder meg til lørdagskveld, med besøk og tv!
aspergerinformator.com 