Husker du ungdomstida, kanskje allerede siste årene på barneskolen? Jeg var så høy, følte jeg. Jeg var høyere enn gutta og jeg krummet meg. Jeg prøvde å krympe, og jeg hadde vel aldri kunnet gjette at jeg som voksen, skulle oppleve både å være og føle meg lav.
Benskjørheten har krympet meg, etter mange år med anoreksi og påfølgende osteoporose. Jeg må klatre opp på både skammel og stol når jeg skal ha noe i kjøkkenskapene mine – selv på nederste hylle må jeg ha skammelen klar, og skal jeg høyere opp er det en stol som må til pers.
Og noen ganger, når jeg står det oppe i høyden, tenker jeg på at noen ting er så utrolige at man ikke kunne forestille seg dem. Da jeg var «for høy» som 12-åring, hadde jeg neppe trodd noen om de sa at jeg skulle være for lav til å rekke opp til glassene mine i kjøkkenskapet mitt, eller stå som en av de lavere på et fotografi. Tidene forandrer, også mennesker.
aspergerinformator.com 