Noen ganger kan jeg riste på hodet. Si: Det går ikke. Jeg kan ikke. Jeg er ikke bra nok. Så kan jeg kanskje likevel forsøke, i stedet for å gi meg over, bukke under. Jeg kan gjøre små grep. Hva får jeg se? Kanskje kan en setning endres litt. Få en ny funksjon, bli bedre. Og jeg være et bedre produkt av den som er meg? Lettere forståelig for andre?
Jeg bruker språket både i hverdagen min for å kommunisere og formidle med folk rundt meg og de som jeg har som behandlere. Ofte har jeg nytte av å supplere med skriftspråket.
Skriftspråket mitt er også noe annet. Mer egne veier å gå, å leve. Sveve? Som om poesi, med noen grep, kan få livet begripelig, en sluttsum av skrivekunsten. For et enkelt menneske. Som andre kan lese? Få noe ut av?
Å skrive er en livslang prosess. Da jeg var seks år, lærte jeg mine første hele setninger, tror jeg. Jeg kunne skrive og spørre om å få is. Det var veldig praktisk! Men hver is-samtale fortsatte, med mange runder med takk. Så godt det var med språket mitt, vårt. En link mellom mennesker. Det håper jeg jeg kan huske på, når kommunikasjon eller skrift stopper litt opp og man kanskje ikke ser skogen for bare trær. Det handler om å tro og se, finne nye stier, veier og løsninger som fortsatt formidler og fører til det man kanskje mest vil si, gi. (To be continued, håper jeg.)
aspergerinformator.com 